Ny nettbasert veileder for sigevannshåndtering

For å gjøre noe med dette, ba Miljødirektoratet NGI, NIBIO og NIVA lage en ny sigevannsveileder for deponier. Veilederen gir råd om overvåkning av sigevann og resipienter og foreslår tiltak for å unngå forurensing.

Lettere å bruke

Prosjektleder Tanya Hevrøy i Miljødirektoratet er veldig fornøyd med ny veileder for håndtering av sigevann fra deponier i Norge. 

− Siden veilederen nå er nettbasert, er den enklere å navigere og det mye enklere å foreta oppdatering undervegs i forhold til ny kunnskap om forurensning og gode miljøtiltak, sier hun.

Som et ledd i å nå målsetningen om reduserte utslipp, vil avfallsdeponiene de kommende årene bli stilt overfor en rekke skjerpede krav som skal redusere faren for at deponiene forurenser omgivelsene. 

− Miljødirektoratet håper at denne veilederen vil bidra til at håndteringen av sigevann blir enda bedre enn den er i dag. 

Stor variasjon 

Sissel Ranneklev og Marianne Stave Sekkenes fra NIVA har sørget for at vannforskriftens premisser for overvåking av innsjøer, elver og kystvann som mottar sigevann, er lagt inn i den nye sigevannsveilederen. 

− Hvilke stoffer og konsentrasjoner vi finner i sigevannet varierer veldig. Det er viktig å vurdere omfanget og behovet for overvåking i forhold til belastningen sigevannet kan ha på vannmiljøet, sier Ranneklev.

Avfallshåndtering

Forbruk skaper avfall, og i Norge ble det i 2023 produsert 11,1 million tonn avfall. Topp tre avfallskilder var:

·       Bygge- og anleggsvirksomhet 24 %  

·       Uspesifiserte næringer 22 %

·       Private husholdninger 20 % 

Avfall som samles inn, går videre til: 

1.      Materialgjenvinning – f.eks. glass, papir, plast og tekstiler

2.      Biologisk avfallsbehandling - f.eks. mat- og planteavfall 

3.      Avfallsforbrenning med energiutnyttelse – f.eks. restavfall, skitten plast og papir

4.      Deponering – f.eks. lett forurensede masser, betong og tegl

Av alt innsamlet avfall sendes i dag cirka 45 % til avfallsdeponier. 

Fra søppel til ressurs 

På 1950-tallet tok kommuner i bruk arealer for deponering av all slags avfall. Ofte ble ravinedaler, nedlagte sandtak, forsenkninger i fjell og myrområder fylt igjen med all slags søppel. Før vrakpant på kjøretøy ble innført i 1978, var det heller ikke uvanlig at bilvrak havnet på deponiene, eller at kommunene organiserte utkjøring av vrak på islagte innsjøer eller dumping i dype fjorder eller nedlagte gruver. Slik er det heldigvis ikke nå, i dag blir derimot avfall sett på som en ressurs, og det er strenge regler for hva slags avfall som kan deponeres. 

Det utfordrende sigevannet 

På 70-tallet begynte man å forstå at sigevannet, det vil si regnvann, overvann eller grunnvann som har vært i kontaktkontakt med avfallet, kan være sterk forurenset. Sigevannet renner videre ut til overflatevann, infiltreres til grunnvann eller samles opp og ledes inn til kommunale renseanlegg. Konsentrasjoner av forurensningene i sigevannet kan være høye, og det er et mangfold av forurensende stoffer som kan påvises, alt avhengig av hva slags avfall som er deponert. I sigevannet finnes ofte helse- og miljøfarlige stoffer som miljøgifter og tungmetaller, samt næringssalter og andre stoffer som påvirker vannkvaliteten negativt. 

Veiledning

I 2005 ble den første sigevannsveilederen for håndtering av sigevann utarbeidet. Da var ikke vannforskriften gjeldende i Norge, og det var fremdeles lov å deponere avfall som inneholdt nedbrytbart organisk materiale. Tjue år er lang levetid for en veileder, og den er godt innarbeidet hos alle som jobber med deponier. 

I dag er det i underkant av 200 rapporteringspliktige industri- og avfallsdeponier i Norge. Dette inkluderer deponier som er i drift og deponier som er i etterdriftsfasen (avsluttede deponier hvor det fremdeles gjøres overvåkning). I disse 200 deponiene overvåkes sigevann. Flere har installert renseanlegg og det gjøres geotekniske tiltak ved oppstart, under drift og ved avslutning slik at skader på vannmiljøet minimeres. I tillegg finnes nær 1000 registrerte nedlagte deponier som i varierende grad har overvåking og miljøtiltak. 

Hva er nytt i den nye sigevannsveilederen

Trond Mæhlum ved NIBIO, som også var med å utforme veilederen fra 2005, fremhever at den nye veilederen har en mer skreddersydd tilpasning av overvåkning med tanke på deponitype, alder og utslippssted. «Det er også mer kunnskap om rensing av sigevann i dag og det gis anbefalinger om ulike tiltak for å beskytte overflatevann, grunnvann og kommunale ledningsnett. Ubehandlet sigevann kan ha skadelig effekter på kommunalt ledningsnett, renseanlegg, slamkvalitet og resipient der avløpet slipper ut», sier Mæhlum. 

Sissel Ranneklev og Marianne Stave Sekkenes fra NIVA har hatt ansvar for at vannforskriftens premisser for overvåking av innsjøer, elver og kystvann som mottar sigevann, er lagt inn i den nye sigevannsveilederen. «Det er utarbeidet flere veiledere i vannforskriften med informasjon om forurensninger i sigevannet som kan ha en effekt på vannmiljøet. Vi vet at det er stor variasjon i stoffer og konsentrasjoner i sigevannet og presiserer at omfanget og behovet for overvåking skal vurderes i forhold til belastningen sigevannet kan ha på vannmiljøet», sier Ranneklev.

Prosjektleder Erlend Sørmo fra NGI fremhever at det er gjennomført en oppdatering av hvilke parametere som bør inngå i overvåking, hvor blant annet PFAS- forbindelser er inkludert. Det er også lagt vekt på å gi en enkel og oversiktlig beskrivelse av prosessen for å vurdere sigevann fra deponi, der hver enkelt vurdering som skal gjøres er lettfattelig presentert. En kan deretter navigere seg gjennom veilederen for å få flere detaljer knyttet til de aspektene som er relevante for den enkelte leser.  

NGI, NIVA og NIBIO deltar som forskningspartnere i SFI earthresQue (2019-2027) ledet av NMBU. I dette arbeidet inngår også anvendt forskning for å finne bedre metoder for miljøovervåking av deponier og dokumentere egnede rensemetoder. Erfaringer herfra inngår selvsagt i den nye veilederen.