Biokull kan hindre «evighetskjemikalier» i å lekke ut i naturen
Ny forskning viser at biokull laget av kloakkslam kan bremse spredningen av PFAS-stoffer fra forurenset jord. Feltforsøk og modellberegninger tyder på at mesteparten av forurensningen kan holdes tilbake i jorda i opptil hundre år.
Michel Hubert fra NGI (til høyre) og Björn Bonnet fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) analyserer jord- og vannprøver for PFAS i laboratoriet. Forskerne samarbeidet i et EU-finansiert prosjekt der biokull ble testet i felt over ett år. ( NGI)
– PFAS er ekstremt stabile molekyler. De sprer seg lett i naturen, er giftige og kan gi alvorlige helseeffekter, sier Michel Hubert, senioringeniør i NGIs avdeling for miljøgeoteknikk og som nylig har publisert og forsvart sin doktorgradsoppgave om PFAS ved NTNU.
En usynlig miljøtrussel
PFAS har vært brukt siden 1950-tallet i alt fra brannskum og matemballasje til regnjakker. De gir materialer ettertraktede egenskaper, men til en høy pris:
– Jeg pleier å si at den globale PFAS-forurensningen er like alvorlig som plastforurensningen, som har fått mye oppmerksomhet i media. Forskjellen er at PFAS er usynlig. Når miljøproblemer ikke kan sees, er de lette å ignorere, slår Hubert fast.
Undersøkelser viser at det er tusenvis av PFAS-forurensede steder i Europa, ofte knyttet til flyplasser og brannøvingsfelt der man har brukt mye brannskum. I Norge er for eksempel Oslo lufthavn et av områdene med særlig høye PFAS-konsentrasjoner i jorda.
EU har i årevis jobbet med å forby bare noen få av de mest skadelige PFAS-stoffene. Samtidig har industrien rukket å lage mange nye varianter.
– Dermed havner politikken på etterskudd. Reglene klarer rett og slett ikke å holde tritt med den raske kjemiske utviklingen, sier Hubert.
To måter å rydde opp på
I doktorgradsarbeidet undersøkte Hubert to metoder for å redusere spredning av PFAS fra forurenset jord: jordstabilisering og jordvasking.
Den mest oppsiktsvekkende oppdagelsen var at bærekraftig biokull laget av kloakkslam kan binde PFAS i jorda i svært lang tid – samtidig som slammet får en nytteverdi i stedet for å bli avfall.
– Mange studier har vist at biokull fungerer i laboratorieforsøk. Vi flyttet forskningen ut i felt og lot jord blandet med biokull stå ute i regn, vind og snø i ett år. Resultatene var like gode som i laben, forklarer Hubert.
Jordvasking var den andre metoden. Her fant Hubert at PFAS binder seg sterkest til de minste jordpartiklene – leire, silt og organisk materiale.
– Ved å skille ut grovere fraksjoner som sand og grus, kan vaskingen bli mer effektiv. Like viktig er det å rense vaskevannet etterpå. Vi testet et spesialprodukt som fjernet mer enn 99 prosent av de farligste PFAS-stoffene, sier Hubert.
Michel Hubert har nylig fullført en doktorgrad om PFAS-forurensning ved NTNU, om hvordan biokull kan bremse spredningen av de såkalte «evighetskjemikaliene». ( NGI)
Fra forskning til praksis
Hubert understreker at ingen metode kan «vaske verden ren», til det er PFAS-forurensningen for omfattende. Tiltak må brukes strategisk på de mest forurensede stedene, og gjerne flere tiltak samtidig.
– Det handler om å gjøre tiltak i områder der forurensningen er så konsentrert at den truer drikkevann og økosystemer. Derfor må vi sette inn innsatsen på flyplasser, industrianlegg og gamle papirfabrikker. Ellers vil disse kjemikaliene fortsette å spre seg, sier han.
Samtidig minner han om at opprydding bare er siste skritt.
– Å rydde opp PFAS er dyrt og krevende. Det viktigste er å forebygge utslipp og redusere bruken. EU diskuterer nå om PFAS kun skal være tillatt på helt nødvendige bruksområder, som i medisinsk utstyr, sier Hubert som nå jobber både med nye EU-prosjekter og som rådgiver for industristeder med PFAS-utfordringer.
– For meg er det givende å drive med anvendt forskning. Det betyr mye å kunne bruke kunnskapen direkte i prosjekter som hjelper med å håndtere PFAS-problemet og bidra til å hindre at situasjonen blir verre, avslutter han.