Risikoen vi vet om, men ikke gjør noe med

Av Heidi Hefre, seksjonsleder for snø- og steinskred ved Norges Geotekniske Institutt (NGI) og Unni Eidsvig, lead engineer og forsker ved NGI. Denne kronikken ble publisert i nordnorskdebatt.no 25. august 2026.

I mai 2023 raste en steinblokk på flere tonn ned i hagen til en familie i Spansdalen i Lavangen, åtte meter fra husveggen. Terrenget over eiendommen ble kartlagt tidlig i 2025 og konkluderte med at faren for skred er høy. Halvannet år senere venter familien fortsatt på svar fra kommunen om eiendommen skal sikres. I sommer våknet naboer på Nerlandsøya i Herøy av det de trodde var torden. Det var stein som hadde løsnet fra fjellsiden og landet mellom to bolighus midt på natten mens en av familiene lå og sov. Heldigvis ble ingen skadet. At husene var utsatt, ble slått fast av nasjonale skredfarekart i 2016. 

Begge sakene har vært godt dekket i mediene i sommer. Sakene er ulike, men de har ett fellestrekk som er viktigere enn de lokale detaljene: faren var kjent på forhånd. Vi mangler altså ikke kunnskap, men et system for hva kunnskapen skal føre til.

Et ansvar ingen vet rekkevidden av

I tidligere arbeid og utredninger for blant andre Finans Norge og Energidepartementet, har NGI gått gjennom norsk regelverk, tekniske krav og sektorveiledere for sikkerhet mot naturfare. Ett funn skiller seg ut: Byggteknisk forskrift stiller tydelige krav til sikkerhet mot flom og skred, men kravene som finnes gjelder kun ny bebyggelse. De virker godt i arealplanleggingen og hindrer at det bygges nytt i fareområder. For eksisterende bebyggelse har kravene imidlertid ingen tilbakevirkende kraft.

For hus som allerede står i en faresone, finnes det ingen definerte kriterier for hvilken risiko som er akseptabel og ingen konkrete pålegg om å redusere kjent risiko. Det er huseier selv som har ansvar for egen eiendom, også for konsekvenser for naboeiendommer, men ingen lovpålagt plikt til å sikre mot naturfare. Myndighetene kan på sin side kreve sikringstiltak på privat grunn, men hjemmelen brukes sjelden. Resultatet er at et faresonekart kan bli liggende, uten at noen har et definert ansvar for å gjøre noe med det kartet viser.

Hvem har egentlig ansvaret?

Lavangen-saken illustrerer mekanismen godt: Det er mulig å søke NVE om tilskudd til sikring, men det er kommunen som må stå som søker. Beboerne kan ikke søke selv. Om kjent skredfare blir fulgt opp, avhenger dermed av kapasiteten og prioriteringene i den enkelte kommune. NVE handler ikke på egen hånd. Her ligger det en uheldig skjevhet i insentivene: kostnaden ved forebyggende sikring faller ofte på den enkelte eller kommunen, mens de økonomiske konsekvensene av et skred i stor grad bæres av fellesskapet.

Dette er ikke en ny observasjon. I en kronikk i Kommunal Rapport fra februar 2025 beskriver Eli Sandberg og Lene Sandberg hvordan dagens insentivstruktur gir en «vente og se»-tilnærming, der både grunneiere og kommune avventer at staten tar det praktiske og økonomiske ansvaret. Ansvarsfraskrivelsen skjer selv når sikringsbehovet er konkret og dokumentert.

Omfanget av naturfarene er godt dokumentert. Om lag 210 000 bygninger i Norge er utsatt for naturfare, og NVE har anslått sikringsbehovet for eksisterende bebyggelse til rundt 85 milliarder kroner. Vær- og naturhendelser koster i dag samfunnet i størrelsesorden fem milliarder kroner i året, og med dagens forebyggingsnivå anslår analysene at beløpet nærmer seg det firedobbelte innen 2100. Statsbudsjettet for 2026 setter av 782 millioner kroner til flom- og skredarbeid, hvorav 593 millioner går til NVEs forebyggende arbeid. Gjerdrumutvalget anbefalte 1,5 milliarder kroner årlig til sikring av eksisterende bebyggelse.

Hvordan kan vi tette gapet mellom dokumentert risiko og manglende tiltak? Det kan være nyttig å se til andre land for å lære hvordan en mer systematisk modell for håndtering av slik risiko kan se ut.

Island har valgt annerledes

Island ligner Norge på det som betyr noe her: liten befolkning, betydelig eksponering for naturfare og en stat som er tungt involvert. Forskjellen ligger i hva som skjer før skaden inntreffer. Island har definerte kriterier for akseptabel risiko for eksisterende bebyggelse. Dersom farekartlegging viser høy risiko, er kommunen forpliktet til å utarbeide en handlingsplan. I de mest utsatte områdene skal risikoen reduseres gjennom fysisk sikring eller oppkjøp av boliger. Tiltakene finansieres gjennom en kollektiv ordning: Alle brannforsikrede bygninger ilegges en årlig avgift på 0,3 promille av forsikringsverdien, og staten dekker gjennom et eget fond opptil 90 prosent av kostnadene til sikring eller oppkjøp og flytting. Island har dermed koblet kriterier for når risikoen krever handling, med en finansieringsmekanisme som gjør handling mulig.

Norge har også en ordning for relokalisering, innført i 2018 etter erfaringene fra flommene i Kvam i 2011 og 2013. Dersom et bolighus blir skadet i en naturulykke, kan myndighetene nekte reparasjon eller gjenoppbygging fordi det er fare for nye skader. I slike tilfeller kan forsikringen dekke både huset og tomten, slik at eieren kan etablere seg et annet sted. Ordningen kan også gjelde et uskadd hus dersom grunnen under huset er blitt ustabil som følge av en naturulykke. Men kartlagt risiko alene utløser ikke denne retten. Her ligger en viktig forskjell fra Island: Der kan høy kartlagt risiko utløse forebyggende sikring eller oppkjøp før huset eventuelt blir rammet av en naturulykke.

Hva bør skje?

Kjent risiko kan ikke bli stående uten å bli håndtert. For eksisterende bebyggelse bør Norge utvikle egne kriterier for hvilken skredrisiko vi kan akseptere. Det er ikke nødvendigvis realistisk å kreve samme sikkerhetsnivå for eldre boliger som for nye bygg. Vi må kunne akseptere noe høyere risiko, så lenge vi prioriterer sikringstiltak som gir størst mulig trygghet for fellesskapets penger.

Det viktigste er likevel hva som skjer når kartleggingen er ferdig. Et faresonekart bør ikke være et sluttprodukt, men starten på en definert prosess: Er risikoen akseptabel, eller må boligen sikres eller fraflyttes? Og finansieringen må være etablert på forhånd. 

Så lenge et faresonekart utløser ulike tiltak avhengig av hvilken kommune man bor i, er kartleggingen bare et halvferdig arbeid. Familier som allerede vet at de bor i en faresone, blir i dagens situasjon sittende alene igjen med både kunnskapen og risikoen.