Oppvarming endrer risikobildet i Himalaya
Foreløpige analyser tyder på at et enormt fjell- og isskred utløste den ødeleggende flommen i grenseområdet mellom Nepal og Tibet i august i år. – Den nøyaktige kjeden av hendelser er ennå ikke fastslått. Katastrofen viser likevel hvordan oppvarming, ustabile høyfjellsområder og økende utbygging i dalene kan forsterke risikoen, sier Arnkjell Løkke, seksjonsleder for damsikkerhet ved NGI.
En voldsom strøm av vann, gjørme og stein treffer grenseanlegget ved Gyirong Port på tibetansk side av grensen 26. august 2026. Foreløpige analyser tyder på at flommen ble utløst da enorme mengder fjell og is løsnet ved Langtang Lirung i Nepal. ( Still image from automated CCTV footage / Wikimedia Commons, public domain.)
Arnkjell Løkke har forklart den katastrofale hendelsen i Nepal for blant annet NRK og Aftenposten. NGI har i flere tiår arbeidet med skred, flom og ustabile fjell- og bresystemer i Norge og internasjonalt, blant annet i Himalaya. Instituttet utvikler farevurderinger, overvåking og varsling for områder der naturkreftene møter bebyggelse og infrastruktur.
– Hendelsen som nå har skjedd er langt mer enn en vanlig flom. Det mest sannsynlige er en rask kjede av hendelser der en enorm mengde stein og is løsnet, fortsetter nedover dalen i stor hastighet, og setter store mengder vann og løsmasser i bevegelse. Når slike prosesser kobles sammen, kan konsekvensene utvikle seg svært raskt, sier Løkke.
I løpet av få minutter ble en fjelldal rammet av en voldsom strøm av is, vann, stein og gjørme. Landsbyer, veier og annen infrastruktur ble ødelagt, og tapet av menneskeliv er stort.
Satellitt- og dronebilder peker mot at store mengder fjell og is løsnet høyt oppe på fjellet Langtang Lirung. Forskere over hele verden undersøker fortsatt størrelsen på skredet og den nøyaktige mekanismen bak flommen.
Langtang Lirung sett fra Tsergo Ri i Nepal. De bratte fjellsidene, breene og det oppsprukne høyfjellsterrenget illustrerer hvordan fjell, is og smeltevann inngår i et sammensatt risikobilde. Bildet er tatt i 2000 og viser ikke selve skredområdet etter katastrofen. ( Photo: Ahtih / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)
Høyfjellet endrer karakter
Brerelaterte katastrofer er ikke et nytt fenomen. Himalaya, Andesfjellene, Alpene og Kaukasus har historiske eksempler på både plutselige flommer fra bresjøer og store isskred.
Det som endrer seg, er forholdene disse hendelsene oppstår under. Himalaya varmes raskere enn det globale gjennomsnittet. Breene trekker seg tilbake og blir tynnere, mens smeltevann samles i flere innsjøer som holdes tilbake av naturlige demninger av is og løsmasser. Samtidig tiner permafrosten i høyfjellet. Når isen som har bundet fjellmassene sammen forsvinner, og smeltevann trenger dypere ned i sprekker i bergmassen, kan bratte fjellsider bli mer ustabile.
Klimaendringer er en del av risikobildet
– Vi kan ikke slå fast at klimaendringene utløste akkurat denne katastrofen. Det krever en egen studie, og den direkte utløsende årsaken er fortsatt under etterforskning. Men den langsiktige utviklingen er godt dokumentert: oppvarmingen endrer grunnforholdene i høyfjellet og kan øke både hyppigheten og størrelsen på slike hendelser, sier Løkke.
Risiko handler imidlertid ikke bare om hvor ofte et skred eller en flom kan inntreffe. Den handler også om hva som ligger i veien når naturkreftene treffer. Flere mennesker bor i utsatte dalfører enn tidligere, og veier, kraftanlegg og annen kritisk infrastruktur er bygget langs elvene.
– Faren kan øke fordi fjellet og breene endrer seg. Samtidig kan konsekvensene bli større fordi mer av samfunnet er eksponert. Vi må forstå begge sider av dette for å kartlegge risikobildet, sier Løkke.
Blatten i Lötschental i Sveits, omkring to måneder etter at et stort fjell- og isskred rammet landsbyen 28. mai 2025. Skredmassene demmet opp elven Lonza og oversvømte deler av bebyggelsen. Tett overvåking og tidlig evakuering gjorde at rundt 300 innbyggere kom seg i sikkerhet. Én person utenfor evakueringssonen omkom. ( Photo: Beat Ruest / Wikimedia Commons, CC BY 4.0)
Varsling kan redde liv, men ikke overalt
Mange faresignaler kan fanges opp med teknologi som allerede finnes. Satellitter kan følge brebevegelser og registrere nye eller voksende bresjøer. Radar kan måle langsomme bevegelser i fjellsider, og seismiske nettverk kan registrere store skred kort tid etter at de har startet.
Da store fjell- og ismasser truet landsbyen Blatten i de sveitsiske Alpene i mai 2025, gjorde tett overvåking, lokale observasjoner og samarbeid mellom myndigheter og fagmiljøer det mulig å evakuere innbyggerne. Store deler av landsbyen ble senere begravd, men alle de rundt 300 evakuerte innbyggerne kom fra det med livet. Én person omkom likevel: en sauebonde som var i fjøset sitt utenfor evakueringssonen, da skredet ble kraftigere og nådde lenger enn farevurderingen hadde lagt til grunn. NGI-forsker Benjamin Bellwald, som selv kommer fra Blatten, har fremhevet tydelig kommunikasjon og et godt samspill mellom lokale, regionale og nasjonale aktører som avgjørende for at evakueringen ble gjennomført i tide.
Forholdene i Himalaya er langt vanskeligere. Fjellkjeden dekker et enormt område, mange potensielle farekilder ligger svært avsides, og kontinuerlig overvåking er både teknisk krevende og kostbart. Selv når et varslingssystem finnes, kan en ekstrem hendelse utvikle seg så raskt og bli så kraftig at systemet ikke rekker å fungere som planlagt.
– Teknologien kan gi oss verdifull tid, men den kan ikke gi en garanti. Overvåking må kombineres med farekart, lokal kunnskap, beredskapsplaner og klare beslutningslinjer. Et varsel redder først liv når noen forstår det, stoler på det og vet hva de skal gjøre, avslutter Arnkjell Løkke.
Arnkjell Løkke
Head of Section Dam Safety Damsikkerhet og hydrodynamikk arnkjell.lokke@ngi.no+47 480 48 843
