Kan norsk berggrunn bli framtidens lokale CO₂-lager og «trylle» bort karbon?

Er det en fordel å ha eldgammelt berg?

I de internasjonale prosjektene som har testet lagring av CO₂ på land, er bergartene relativt unge, rundt 15-100 millioner år. I Norge har vi bergarter som er minst tretti ganger så gamle. Kan denne prosessen fungere også i Norge? Vil 500 millioner år gammelt berg, med dype sprekker, egne seg bedre eller dårligere til lagring? Vil alderen på berget kunne påvirke prosessen, slik at det vil ta lengre tid fra karbonet sprøytes ned i berggrunnen til det er omdannet til stein?

– Hypotesen vår er at, til tross for høy alder, så er sammensetningen såpass gunstig mange steder at berg i Norge vil egne seg godt til å binde og lagre karbon, sier Bohloli i NGI.  

Han peker blant annet på at berget er sterkt oppsprukket. Sprekkene kan gi plass til CO₂ og vann dypt under bakken.

Fra forskning til full demonstrasjon

Prosjektet, miniCCS, skal gå over tre år. Med seg på laget har NGI forskningspartnerne Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og Norges geologiske undersøkelse (NGU). Det statlige foretaket Gassnova finansierer prosjektet sammen med de øvrige næringspartnerne Gassco, Hydro Aluminium, Equinor og 44.01. 

miniCCS er første fase i et planlagt tretrinnsløp – fra forskning til full demonstrasjon. 

– I denne første fasen undersøker vi om konseptet er teknisk og økonomisk mulig. Dersom resultatene er lovende, er neste steg å teste småskala CO₂-injeksjon i et pilotområde. På lengre sikt er målet å demonstrere fullskala lagring med tusenvis av tonn CO₂, sier Bohloli.

Fra karbon til stein på få år

Internasjonale prosjekter fra eksempelvis Australia, De forente arabiske emirater, Island, Oman og USA har allerede vist at reaktive bergarter kan reagere med CO₂ og binde karbonet permanent i undergrunnen.

– Vår erfaring fra De forente arabiske emirater og Oman er at prosessen fungerer. CO₂ blir mineralisert og danner nye mineraler. Dermed fjernes karbonet permanent, sier Kari-Lise Rørvik, landsjef for 44.01 Norge AS.

Hun er spent på å teste om norsk berg kan gi samme aha-opplevelse som 44.01 har dokumentert i landene i Midtøsten, der den injiserte CO₂’en er blitt omdannet til stein.

– I De forente arabiske emiratene har mineraliseringsprosessen skjedd i løpet av et par år. Nå er vi spente på å se om Norge kan ha berggrunn som egner seg, sier Rørvik.

Forskningsprosjektet skal også undersøke hvordan flere naturlige lagringsmekanismer virker sammen for å holde CO₂ trygt lagret i berggrunnen. Etter at CO₂ er injisert dypt under bakken, holdes den først på plass av tette bergarter som fungerer som et lokk. Deretter kan CO₂ bli fanget i små porer og sprekker i reservoarbergarten. Over tid vil deler av CO₂-en løses opp i det salte porevannet som finnes naturlig i bergformasjonen, før den gradvis kan omdannes til stabile mineraler og bli en del av bergarten. Til sammen bidrar disse mekanismene til å redusere risikoen for at CO₂ beveger seg tilbake mot overflaten.

Kan lokal lagring bli rimeligere?

Kravene til utslippskutt blir stadig strengere, og flere virksomheter kan i framtiden møte høye kostnader knyttet til CO₂-utslipp. Mesteparten av nåværende planer for karbonfangst og -lagring, CCS, innebærer store hub-er – både onshore og offshore. Mens dagens CCS-løsninger kan fungere godt for store aktører, egner de seg ofte dårligere for mange små og mellomstore bedrifter med mer beskjedne utslipp. 

Kan det å fange og lagre CO₂ lokalt og lagre på land være en løsning? 

– Hydro Aluminium slipper til sammen ut 1.7 millioner tonn CO₂ per år fra vår primærproduksjon av aluminium i Norge. Vi jobber med løsninger for fangst av CO₂ fra våre smelteverk, og er samtidig avhengig av en velfungerende verdikjede for å håndtere fanget CO₂. Vi ser på dette prosjektet som én av flere muligheter for å lagre CO₂, sier Nils Håvard Giskeødegård, programleder for karbontransport og lagring i Hydro Aluminium. 

Også Equinor ser potensialet i teknologien og mener løsninger for å lagre CO2 på bakken nær utslippspunktet har potensial til å supplere Equinors eksisterende virksomhet innen transport og lagring av CO₂. De trekker fram at de i prosjektet drar nytte den sterke kompetansen som Equinor har om grunnforhold, og den omfattende erfaringen de har opparbeidet med CCS. 

– Prosjektet skal undersøke om teknologien kan gi sikker og permanent lagring av CO₂, hvor stort potensialet er, og hvilke rammebetingelser som må på plass for å muliggjøre skalering, sier Uma Ranganathan, leder strategi og tidlig fase i Equinor. 

Hva vil det koste?

En avgjørende del av prosjektet handler om økonomi og regulering. I dag finnes det regulatoriske hull for lagring av CO₂ på land, og det er stor usikkerhet knyttet til kostnadsbildet for mindre innlandsutslippere.

– Vi undersøker hvilke reguleringer som allerede er på plass. Med utgangspunkt i dette rammeverket skisserer vi ulike scenarioer for å belyse hva som mangler for å gjøre landbasert lagring mulig, sier Mehdi Sharifyazdi, førsteamanuensis ved Institutt for regnskap, revisjon og foretaksøkonomi ved BI.

Basert på en omfattende gjennomgang av eksisterende litteratur om kostnader ved fangst og lagring på land, utarbeider BI nå spesifikke kostnadsmodeller for prosjektet.

– Den dominerende transportmåten for CO₂ i Norge i dag er med skip, noe som egner seg godt for lange avstander, utslippere nær kysten, og offshore lagring. miniCCS fokuserer derimot på innlandslagring og innlandsutslippere, og vi må derfor vurdere helt andre landbaserte løsninger, forklarer Sharifyazdi.

Mens rørledning teknisk sett egner seg best for store volumer, er lange rørstrekk svært utfordrende å bygge i Norge på grunn av krevende terreng, geografi og hensyn til verneområder. Lastebiler kan håndtere mindre mengder over korte avstander, men for bedrifter med lang vei til kysten blir dette raskt kostbart. Foreløpige resultater fra analysen av Trehørningen Energisentral på Hamar viser en kostnad på rundt 2 000 kroner per tonn for fangst, transport og lagring.

– Våre preliminære analyser viser at selve eksisterende offshore løsningen for lagring er den største utgiften og utgjør nesten halvparten av den totale kostnaden, etterfulgt av transportutgifter med ca. 15 prosent. For en bedrift i innlandet er derfor logistikk en betydelig barriere og kan gjøre at CCS foreløpig ikke blir lønnsomt for mange utslippere. Det understreker den dominerende effekten logistikk har på økonomien ved innlandslagring, sier Sharifyazdi.

For å møte disse utfordringene vil prosjektet studere den tekno-økonomiske lønnsomheten ved å etablere lokale lagringssteder i innlandet, plassert nær klynger av flere utslippere.

– Ved å skape slike regionale «CO₂-huber» kan flere bedrifter dele på infrastrukturen. Dette kan gi stordriftsfordeler som reduserer kostnadene per tonn betydelig, forklarer Sharifyazdi

Et mulig nytt kapittel for CCS

Sommeren 2026 starter feltarbeid og kartlegging av de første områdene. I 2027 planlegges boring og uttak av prøver fra berggrunnen. Selv om geologien bak CO₂-lagring er kjent, gjenstår mange spørsmål.

– Vi vet fortsatt for lite om hvordan CO₂ beveger seg og lagres i norske bergformasjoner over tid, hvor raskt den reagerer med ulike bergarter, og hvilke prosesser som bidrar til at karbonet etter hvert bindes permanent i berggrunnen. I tillegg vil vi undersøke hvor store mengder CO₂ som kan lagres, og om slike løsninger faktisk kan bli billigere enn dagens sentraliserte offshore-lagring, sier Bohloli.

Lykkes man med miniCCS, kan det få betydning langt ut over Norge. 

– Lokal CO₂-lagring i reaktive bergarter er allerede demonstrert internasjonalt. Mange land har spredte utslipp og begrenset tilgang til store offshore-lagre. Kunnskapen fra dette prosjektet kan derfor bidra til å gjøre CO₂-håndtering mer tilgjengelig og økonomisk gjennomførbar også andre steder, sier Bohloli.