Fra Nepals fjell til havdypet utenfor Australia

Det ubrukte hjørnet av laboratoriet

Et stipend førte Sharma til Asian Institute of Technology i Bangkok der han tok mastergraden. Programmet han gikk på tiltrakk seg studenter fra hele Asia, og Sharmas veileder hadde vært postdoktor ved NGI på 1970-tallet. Norge, og spesielt NGI, ble jevnlig trukket frem i forelesningene.

Fra Bangkok tok han kontakt med fagmiljøet ved University of Western Australia (UWA) i Perth, som tilbød ham en stilling som gjesteforsker. Han søkte og fikk et lokalt stipend, og tok fatt på en doktorgrad om syklisk oppførsel i sementerte karbonatsedimenter, materialet som i stor grad skulle define resten av karrieren hans.

Valget av tema var delvis av rent praktiske årsaker. Universitetets sentrifugelaboratorium var populært og ofte overbooket. Sharma gikk i motsatt retning. Han valgte å fordype seg i elementtesting – en metode der man analyserer små prøver – siden utstyret i den laben nesten ikke var i bruk.

– Det var en annen lab der med alt nødvendig utstyr, og ingen brukte den. Så jeg bestemte meg for å dra dit i stedet. Det viste seg å være en svært god beslutning, forklarer han.

Etter å ha fullført doktorgraden i 2003 jobbet han ett år som forsker ved UWA før han gikk til næringslivet og Golder Associates. Etter noen år med landbaserte prosjekter og gruvevirksomhet, meldte han overgang til Advanced Geomechanics AG – et lite, lokalt konsulentselskap med tung ekspertise på offshoreenergi og karbonatsedimenter. Da selskapet ble kjøpt opp av selskapet Fugro, ble kulturforskjellene til slutt årsaken til at han byttet beite. I 2019 startet han i NGI, der han fortsatte spesialiseringsarbeidet på karbonatsedimenter.

Materialet som forsvinner på første slag

Karbonatsedimenter består av marine organismer som skjell, koraller og annet biologisk materiale. De finnes i store mengder i de australske havområdene der mesteparten av landets olje- og gassutvinning har foregått, og der nye havvindprosjekter nå skyter fart. Det som gjør dem så krevende å jobbe med er deres tvetydige natur: I uforstyrret tilstand kan de fremstå solide, men ved den minste belastning eller forstyrrelse kollapser de fullstendig.

– Se for deg at styrken er på 100. I det øyeblikket du forstyrrer materialet, kan styrken falle til under tre. Partiklene er ekstremt skjøre og kan knuses med bare hendene. Og når de først begynner å knuses, forsvinner all bæreevne umiddelbart, forklarer Sharma.

Parallellen til norsk kvikkleire er åpenbar: en stabil grunn som nesten umiddelbart blir flytende ved minimal forstyrrelse. I Australia fikk dette helt konkrete konsekvenser. Tidlige offshorefundamenter på 1980-tallet var prosjektert for tradisjonell peleramming, der store stålrør ble banket ned i havbunnen til ønsket dybde. På havbunn av karbonat var det ikke så enkelt:

– Pelen bare forsvant. Titalls meter med peler sank ned i grunnen på aller første slag, fordi materialet mister absolutt all styrke når det forstyrres, utdyper Sharma.

I tillegg forsterkes utfordringene i alle ledd: Materialet varierer svært mye  over korte avstander, sementeringsgraden kan endre seg på få meter, og bare selve prosessen med å hente opp en prøve og frakte den til laboratoriet kan endre materialets egenskaper nok til å gi fundamentalt misvisende resultater. Standardiserte testmetoder som fungerer for andre masser lar seg rett og slett ikke overføre.

– Det jeg måler her, kan jeg ikke ukritisk bruke andre steder. Jeg må være ekstremt stedsspesifikk. Konsekvensen er at man må gjennomføre enorme mengder testing og grunnundersøkelser, sier han.

Løsningene som har vokst frem etter flere tiår med forskning innebærer blant annet å støpe fast pelene med sement i stedet for å ramme dem ned, i tillegg til en svært bevisst utvelgelse av fundamentplasseringer basert på kartlegging av havbunnen. NGIs kontor i Perth, som etablerte et eget geoteknisk laboratorium i 2023, spiller nå en nøkkelrolle i dette arbeidet for hele Asia- og Stillehavsregionen.

400 ansatte er fremdeles en familie

Sharma begynte ved NGIs Perth-kontor i 2019, etter perioden i Fugro som fulgte oppkjøpet av Advanced Geomechanics. Kontrasten mellom de to arbeidsmiljøene var slående.

– Advanced Geomechanics var et lite selskap og vi var som en familie. Alle passet på hverandre. Hvis noen jobbet sent, gikk man bort og spurte: «Går det bra? Trenger du hjelp?» Da jeg kom til Fugro, var denne omsorgskulturen nesten fraværende. Når folk snakker om at NGI er stort, tror jeg de sammenligner med det vi en gang var. Men jeg har jobbet i selskaper med titusenvis av ansatte. 400 medarbeidere er ikke mye, sier han.

For Sharma handler ikke størrelse om antall hoder, men om hvorvidt ledelsen faktisk vet hvem du er.

– Et selskap der toppledelsen kjenner de fleste av sine ansatte ved navn er ikke et stort selskap. Det finnes mange små miljøer i NGI der man føler på den tette tilknytningen. Slikt finner man sjelden i enorme konserner. Der får du knapt sjansen til å hilse på toppledelsen. Og selv om du gjør det, er det forsvinnende liten sjanse for at de husker deg en time senere, sier han.

Han trekker også frem deling av kunnskap som et avgjørende og unikt kjennetegn ved NGI. I store konsulentselskaper hender det at kolleger holder kortene tett til brystet for å sikre sin egen posisjon. I NGI er dynamikken en helt annen. 

 – Hvis jeg står fast med et problem, ringer jeg bare en kollega i Oslo eller Houston. De svarer til og med sent på kvelden. Det er helt fantastisk. Det betyr at vi ønsker å vinne som et lag og ikke bare som enkeltpersoner, sier Sharma.

Fortsatt sterke bånd til landsbyen

Sharma bor i nærheten av stranda i Perth, følger med på fotball og cricket, og sørger for å ta seg en gå- eller løpetur nesten hver dag. Han har to sønner på 15 og 20 år. For noen år siden tok han dem med til hjembygda i Nepal.

– De klarte rett og slett ikke å forstå det. Selv i sin villeste fantasi hadde de ikke kunnet se for seg hvordan det var og hvor stor kontrasten var mellom en liten fjellandsby i Nepal og storbyen Perth. Sjokket de hadde i ansiktet fortalte alt, minnes han.

Han reiser tilbake til Nepal hvert andre eller tredje år og han har lekt med tanken om å tilbringe mer tid i fjellandsbyen igjen når han en dag blir pensjonist. Foreløpig holder jobben ham trygt forankret i Perth, i en organisasjon som, til tross for veksten, fremdeles føles som et sted der alle tar vare på hverandre.

– Jeg føler meg ikke som en ensom satellitt her ute. Jeg føler meg som en ekte del av NGI. Og i Perth kan jeg med hånden på hjertet si at vi har beholdt familiekulturen. Folk stiller virkelig opp for hverandre. Det betyr mer enn man kanskje tror, avslutter Shambhu Sharma.