Generelle diskusjoner

Nils Faarlund, Norges Høgfjellsskole sier 03.04.2010 21:15:39 :
Snøskred er et aktuelt tema i påsken. Synsere er det nok av.
Undertegnede har samlet en del fakta og gitt noen kommentarer
til utspill som allerede har kommet. Med påske- og fjellhilsen
Nils Faarlund 3/4/10 (mer på Google, o l)

Høyt på dagsordenen i påsken: Snøskred!
av tindevegleder Nils Faarlund, Norges Høgfjellsskole

Det er påske. Skredforskere og fjellredningstjeneste setter dagsorden: Snøskred! Fra 1970 av deltok jeg også i mediebildet på dette feltet som tillitsvalgt for NRKHs ulike faggrupper for skred og alpin fjellredningstjeneste. Men allerede i 1968 kom jeg med i det skadeforebyggende arbeidet for ferdsel i vinterfjellet som sekretær for NRKH og DNTs ¿Fjellvett¿-aksjon etter ¿ulykkespåsken¿ 1967. Jeg hadde etablert den heltidsarbeidende Norges Høgfjellsskole samme året med erfaringsbakgrunn fra den første, åpne tindefriluftslivsgruppen i Norge. Jeg hadde derfor fra 1959 vært i rollen som ansvarlig for å veglede ferskinger i denne unyttige og livsfarlige fritidssysselen. Etter å ha gått ett år ¿i lære¿ i tindebestigningens kunst i Deutscher Alpenverein (DAV), la jeg den alpine tradisjonen for sikkerhet i fjellet til grunn: Den som leder taulaget, faller ikke!
¿Fjellvett¿-aksjonen 1968: ¿¿ ta ansvaret selv!¿
Etter flere, store skredulykker i Norge på slutten av 1960-tallet og med min bakgrunn i alpin skiferd med mestere fra Club Alpino Italiano (CAI) kom jeg til at å løse ut et snøskred var vel så livsfarlig som å falle som førstemann under alpin klatring med 1950-tallets sikringsmetoder. Det bredt anlagte, skadeforebygende arbeidet i Norge etter ¿ulykkespåsken¿ kom derfor til å foregå etter mottoet: ¿Velkommen til fjells, men ta ansvaret selv!¿ og høgfjellsskolens kortform: ¿Ferd etter evne!¿ På denne tiden hadde vi ikke bare tragiske, norske ulykker å trekke lærdom av så som Molaupen på Sunnmøre og Oppdal, men statistikk fra Det sveitsiske skredforskningsinstituttet (EISLF) og Den internasjonale fjellredningskommisjonen (IKAR). Statistikken fra Alpene viste at en av 5 omkomne i skred mistet livet på grunn av hard medfart og ikke på grunn av kvelning.
En av 5 som mister livet i skred, dør av medfarten i skredbanen
Ferd etter evne for en nordmann i forhold til skred på slutten av 1960-tallet ville åpenbart si: Gå rundt! Den gangen hadde vi noen geografer fra UiO som hadde valgt tema skred som hovedfagsarbeid og noen få (nord)vestlendinger og tindebestigere som med stor respekt for skredfaren dro på toppturer etter førefallet. Den landsomfattende innsatsen for sikkerhet i fjellet kom snart til å omfattet skoleverket til langt ned i klassene, lærerutdanningen, friluftslivsorganisasjonene, speiderne, fjellredningstjensten, Forsvaret o fl. I praksis var Gå-rundt-kampanjen basert på å lære snøen og kjenne, å forstå skreddannelsen og hva slags lende som var skredfarlig, komplettert med kameratredningsøvelser.
Gå Rundt-kampanjen har spart mange liv ¿ ¿Fjellreglene¿ nevner ikke skred¿
Resultatene av denne innsatsen var gledelig. Som leder for den norske IKAR-delegasjonen, representert ved Norges Røde Kors, fulgte jeg spent utviklingen for folk på tradisjonelle skiturer i fjellet. I 10-årsperioden 1975 ¿ 84 mistet i gjennomsnitt 3 nordmenn pr år livet på denne måten. Det følgende ti-året var tallet redusert til 2 og i perioden 1995 ¿ 2004 var vi nede i et gjennomsnitt på en omkommen i året. For dem som er opptatt av ¿Fjellreglene¿ bør det være til ettertanke at snøskred ikke er ført opp blant ¿de 9¿¿
IKAR ¿ Den internasjonale fjellredningskommisjonens 1. prioritet: Gå rundt!
I løpet av 1980- og -90-årene fikk vi en stor utvikling av norske skiheisanlegg. Inspirert av fremveksten av kjøring i upreparerte nedfarter (off piste-kjøring) utenlands, førte det med seg en aktiv markedsføring av denne aktiviteten fra tidlig førjulsvinter. Som norsk IKAR-delegat visste jeg at denne gruppen skikjørere som for det meste var rekruttert fra bymiljø og uten fjellerfaring, utgjorde 20 ¿ 25% av de omkomne i snøskred i alpelandene. Jeg bidro derfor tidlig til å advare mot følgene av en slik utvikling i Norge. Jeg var særlig bekymret for at bruken av elektroniske sender-mottakere (eSM-utstyr ¿ ¿skredsøkere¿ er en illusjon¿) skulle bre seg fra heiseanleggene og bli obligatorisk for en million nordmenn på ski i skog og fjell. Det var derfor spennende å følge ulykkesstatistikken i Norge. Historien har vist, at IKARs anbefaling fra 1990-tallet om å unngå å komme under snøen, ikke overraskende, er den beste løsningen. IKAR gjorde forøvrig sin anbefaling etter påtrykk fra undertegnede som fikk rollen som presidentens rådgiver i skadeforebyggende arbeid på slutten av 1970-tallet.
IKARs 3. prioritet: Elektroniske Sender-Mottakere (eSM)
Mine motforestillinger mot bruk av eSM-utstyret i Norge skyldtes ikke teknologiangst (jeg har tross alt sivilingeniør-bakgrunn), men at det elektroniske utstyret ikke forhindrer at man blir begravet i snømassene. IKAR-statistikken forteller oss at bare en av 2 som forsvinner under snøen i et skred, graves frem i live. Statistiske analyser fra EISLF fra begynnelsen av dette århundre viser videre at selv med den store utbredelsen av eSM-er i Sveits, var forbedringen på dette tidspunktet ikke mer enn fra 50 til 55%.
Verdens fremste snøforskere bommer i ett av 5 tilfelle
Vi moderne mennesker er bortskjemt på så mange måter. Vi er vandt til at naturvitenskapen stadig gjør det umulige mulig og at det ikke tar lenge før sivilingeniørene har frembrakt neste modell av et produkt som langt overgår den foregående. Det gjelder nok f eks kommunikasjonsutstyr. I 1970 hadde vi en mobiltelefon i NRKH. Den fylte en diger pakkrammesekk og veide 14 kg. For øvrig var dekningsomådet meget begrenset. Når det gjelder våre muligheter i dag til å avgjøre om det er sikkert å kjøre en leside med finkornet flaksnø som er bratte enn 25 grader målt ved snøoverflaten (glidflaten dypere i snødekket er da gjerne 30 grader!) og som har en høydeforskjell på over 5 meter, treffer verdens beste snøforskere med rundt 80% sannsynlighet. Da er det optimistisk å tro at du som framifrå brattkjører uten tilgang på de mest avanserte datamodeller og omfattende statistikker treffer bedre. En av sin tids mest kyndige, alpine klatrere og forsker ved EISLF, Andre Roch, advarte oss: ¿Husk at fjellet ikke vet at du er spesialist!¿.
I fjellet som i vegtrafikken: Tilpass deg forholdene!
Når det gjelder vegtrafikk, heter det at vi skal tilpasse oss til forholdene. På vegen setter vi ikke bare vårt eget liv på spill, men også andres. Derfor har vi blitt enige om å lovfeste krav til vår evne til å håndtere kjøretøyet, til at det i hensiktsmessig stand og til vår evne til ¿å gjøre vegvalg¿ på den foreliggende kjørebanen. Å ferdes på ski er for de fleste en fritidssyssel. Men det kan fort bli like livsfarlig som å bruke et motorkjøretøy. Vi bør derfor/vi skal (!?) derfor:
¿ Være ¿Ferd-etter-evne¿-innstilt (jeg/turfølget)
¿ Vurdere ¿kjørebanen¿ (snøforholdene, lendet, været)
¿ Gjøre våkne vegvalg meter for meter
¿ Gå/kjøre etter forholdene
¿ Velge utstyr som er tilpasset våre vegvalg

Som fører av motorkjøretøy har vi altså plikt til å ferdes etter evne. Dersom situasjonen er for krevende kan vi ¿ skal vi tilpasse utstyret, velge en annen kjøreveg eller utsette kjøreturen.
IKARs 2. prioritet - anbefaling for brattkjørere: Bruk skredflyteputer!
For den som begir seg ut i lende der det finnes skredfarlige områder, bør det være et første valg å ¿velge en annen ¿(kjøre)veg¿ ¿ Gå Rundt ¿ eller utsette ¿(kjøre)turen¿. Den som mangler tålmodighet til å vente på førefallet, eller som velger skredfarlig lende p g a at snøen der er mer behagelig å kjøre i enn der vinden får tak, bør i det minste kjøre i en mindre gruppe, der alle har trent mye i søk med eSM og kameratredning. Det er imidlertid gåtefullt for meg hvorfor brattkjørere i heisenære områder eller på topptur ikke bruker ¿skredflyteputer¿ ¿ mest kjent under merket ¿ABS-sekk¿. Slikt flyte-utstyr har 2. prioritet i IKAR-anbefalingene, mens eSM kommer på 3. plass.
Faaar vel!



Kjetil Brattlien sier 06.05.2010 13:56:09 :
Hei Nils

Beklager sen tilbakemelding på ditt gode innlegg. Det var så travelt rundt påske at vi tok en liten siesta etter påske¿ Du bidrar godt i forebygging av skredulykker, og det har du gjort i lang tid. Takk for det!

Vi på NGI jobber også aktivt med ulykkesforebygging på mange plan og i mange kanaler. Det er ikke alltid at alt vi gjør i media kommer ut akkurat som forventet, men generelt er kanskje den viktigste ulykkesforebyggende faktoren at folk har en bevissthet til skred når de ferdes ute. Når vi ¿maser¿ om svake lag, terrengfeller, kameratredning etc. ¿ så gjør det at folk tenker på skred ¿ og det er i seg selv ulykkesforebyggende.

Vårhilsen fra Kjetil


Legg inn kommentar